Offeranoden er laget av et metallmateriale med et relativt negativt potensial. Når den er koblet til den beskyttede rørledningen, vil den fortrinnsvis dissosiere seg, og dermed hemme korrosjonen av rørledningen, så den kalles en offeranode. Offeranoden bør ha et tilstrekkelig negativt stabilt potensial til å opprettholde en tilstrekkelig stor drivspenning; samtidig skal den ha stor teoretisk generert elektrisitet og høy og stabil strømvirkningsgrad. Praktiske offeranodematerialer er magnesiumlegering, sinklegering og aluminiumslegering.
Egenskapene til magnesiumanode er liten egenvekt, negativt potensial, men lav strømeffektivitet. Den er hovedsakelig egnet for anledninger med høy jordresistivitet. Egenskapene til sinkanoden er stor egenvekt, liten generert elektrisitet per vektenhet, men høy strømeffektivitet. Rent aluminium brukes ikke som offeranode fordi aluminium lett passiviseres. Den teoretisk genererte elektrisiteten til aluminiumslegeringsanode er stor, anodeytelsen er god i et miljø som inneholder kloridioner, og den enhetsgenererte elektrisitetsprisen er billig. Folk studerer bruken av passende fyllmaterialer for å gjøre aluminiumslegeringer brukbare i generell jord.
Ulike offeranoder kan velges og brukes etter behov, og kan lages i ulike former og størrelser. De fleste offeranoder er i støpt tilstand, med tverrsnitt av trapesformede, sirkulære, rektangulære, etc. eller stripe-magnesiumanoder. De vanligste spesifikasjonene for anoder av støpte magnesiumlegeringer er 8 kg, 11 kg og 14 kg. En stålkjerne graves ned i midten av offeranoden, som graves ned når anoden støpes, med en eller begge ender blottlagt. Dens formål er å lede anodestrømmen, lette fikseringen av anoden og øke den mekaniske styrken til anoden. Vanligvis fylles et materiale med lavere resistivitet enn jorda rundt offeranoden, som kalles et fyllstoff. Blant dem gjør gips (dvs. kalsiumsulfat) at anoden korroderer jevnt; bentonitt og diatoméjord beholder jordfuktigheten; natriumsulfat tilsettes for å redusere jordens resistivitet.